Norsk


Det skjer nesten hvert år. En diskusjon om hvilke flag bør være i 17. maitog rundt omkring i Norge. Eller i fjor var det vel snakk om bunader og sari. Politisk korrekt multi-kulti som jeg er, tror vel mange at jeg er for så mange flagg som overhode mulig i toget. Men det er jeg vel egentlig ikke. Det vil si, magefølelsen min sier at de som vil forby andre flagg er teite, jeg mistenker dem for å være mot andre flagg av «feil» grunner.

Hovedargumentasjonen jeg har hørt for å bare ha norske, samiske og FN-flagg, er at «i dag skal vi fokusere på det norske.» Eller: «Kan ikke de la oss feire vår dag i fred?» Og da merker jeg at jeg får lyst til å ta motsatt standpunkt, av ren trass.

Det jeg derimot vil si, er at det er trist om flagget ikke representerer alle som bor i Norge. Det er trist om det blir akseptert at det røde, hvite og blå er «norskingenes» symbol, og at å bruke det ekskluderer norske minoriteter. Jeg håper vel kanskje at flagget kan representere ett statsborgerlig fellesskap – med plass til mange kulturer.

Derfor tenker jeg at dette er annerledes enn sari-saken i fjor. Bunaden er et «kulturnorskt» symbol, mens flagget er (eller bør være) et «statsnorskt» symbol. Derfor syns jeg bildet av en 17. mai-komitéleder i Sandefjord med sari og norsk flagg er et symbol på en positiv utvidelse av det norske. Bildet av et 17. mai tog der alle går med flagget til landet besteforeldrene ble født i, blir derimot et symbol på et trangt bilde av norskhet, der minoriteter enten ikke ønsker å være med i, eller ikke får lov til å være med, i det norske. Hvis Norge er flerkulturelt, så kan mange kulturer samle seg om det norske. Hvis ikke er det ikke snakk om flerkulturelt, men parallelle en-kulturer.

Når det er sagt, så blir dette veldig vanskelig når det kommer til sanksjoner. Plutselig så blir det en test: er du norsk nok? Da blir min visjon om et inkluderende norsk symbol plutselig det motsatte, ett assimileringspress. Det er vel dette som kommer frem fra komiteen og Fabian Stang i Oslo. De oppfordrer til Norske flagg, men kommer ikke til å gripe inn mot andre flagg.

Det er også forskjell på gjester og minoriteter. Jeg husker jeg hadde besøk fra en Sør-Afrikansk venn. Han syns det var naturlig å bli med på feiringen, og ropte hurra mens han veivet med et stort Sør-Afrikansk flagg. Det syns jeg var et positivt bidrag. Han skulle være et par måneder i Norge på utveksling, og hadde ingen planer om norsk identitet eller statsborgerskap. Det ville vært smålig og mutt og mot 17.mai-festens gode stemning om noen hadde stanset han og bedt ham fjerne det Sør-Afrikanske flagget. At det skal være respektløst å feire med et flagg som sannsynligvis betyr mye for den som vifter med det, skjønner jeg ikke. Min venn viftet med Sør-Afrikas flagg for å feire det Norge han besøkte, ikke for å kuppe 17. mai slik at det skulle handle om Sør-Afrika.

Men altså – la det norske flagget bli et symbol for alle som er norske!

Jeg har nettopp lest Magnus Marsdals bok «FrP-koden» – og jeg synes den er glimrende. Rett og slett. Velskrevet (selv om jeg blir litt irritert over korthugde setninger), drivende – Marsdal klarer kunsten aa vaere analytisk og virkelighetsnaer paa samme tid.

(mer…)

Det tar litt av på lykkefronten her. Sosionautene skriver litt om det her, og egoisten skriver om det her. Jeg kjøpte altså en bok av Richard Laynard som het «happiness» rett og slett. En av hans kjepphester, er at det ikke finnes noen typer lykke som er ekte, mens andre typer lykke er feik. Føler du lykke, så er det ekte lykke.

Jeg synes rett og slett det er litt frigjørende at kortvarig lykke ikke er det samme som falsk lykke – iPod-lykken som kommer fra å ha kjøpt en ny dings er ikke feik, men vær forberedt på at lykkefølelsen går over etterhvert som iPod går fra «spennende luksus» til «grunnleggende menneskerettighet.» Derimot er det noen ting som sørger for at lykke blir varig. Her dukker de vanlige, vise tankene opp: vennskap, relasjoner, familie, nettverk etc.

Det er nok en fare for at det gode liv ser relativt kjedelig ut fra utsiden…

Jeg er forpliktet til å være glad i firefeltsmodeller, det er en sosiologi-greie. Sorry. Men det er jo ganske interessant til tider, da!  Jeg møter ofte eldre folk som sier at med visdommen kommer roen og tilfredsheten. Jeg vil vel forsåvidt slå et slag for ekstasen også, men det er sikkert fordi jeg er så grunn. Men ta en titt:

Lykke og hyper

Ojoj, så mistet jeg passet mitt i Coventry! Plagsomt, og nok et ledd i å bli en distré akademikersullik.  Men jeg troppet opp på Stanstead allikevel, med kjekt bilde på førerkortet mitt (nitten år og uten viker!), og de smiler og vinker meg inn på flyet.

Det er tydelig at skjegget mitt ikke er truende nok!

Når det er sagt, så er jo også Storbritannia det eneste Europeiske landet (omtrent) jeg trenger pass for å komme inn i. Hvis vi tror at invandringshysteri tar av her, så er det ikke noe mindre av det i England. Forskjellen, kanskje, er at i tillegg til ny innvandring har England eldre minoriteter – og byer som London, som virkelig er internasjonale.

Rødt skjegg er ikke lenger skummelt i grensekryssing. Vikingtiden er over, gitt!

Det skjer ikke så mye for tiden – hodet er fullt av ull og piller, og arbeidsmessig så er jeg ferdig med de værste deadline-greiene en stund fremover. Men i morgen drar jeg til Norge igjen, og blir i to uker. Planen er å se litt familie, henge masse med venner i Oslo – en del jobb og holde et foredrag…

Hvis noen har gode ideer for utflukter og dagsturer fra Oslo, tar jeg i mot tips!

Det raser en debatt om ting og lykke både på sosionautene og hos egoisten. Jeg sitter her med antibiotika, tannverk og litt magesjau og lurer på hvor mye av jakten på lykke handler om å fjerne ubehag. Ganske mye, vil jeg gjette. (mer…)

Neste side »