Det skjer nesten hvert år. En diskusjon om hvilke flag bør være i 17. maitog rundt omkring i Norge. Eller i fjor var det vel snakk om bunader og sari. Politisk korrekt multi-kulti som jeg er, tror vel mange at jeg er for så mange flagg som overhode mulig i toget. Men det er jeg vel egentlig ikke. Det vil si, magefølelsen min sier at de som vil forby andre flagg er teite, jeg mistenker dem for å være mot andre flagg av «feil» grunner.

Hovedargumentasjonen jeg har hørt for å bare ha norske, samiske og FN-flagg, er at «i dag skal vi fokusere på det norske.» Eller: «Kan ikke de la oss feire vår dag i fred?» Og da merker jeg at jeg får lyst til å ta motsatt standpunkt, av ren trass.

Det jeg derimot vil si, er at det er trist om flagget ikke representerer alle som bor i Norge. Det er trist om det blir akseptert at det røde, hvite og blå er «norskingenes» symbol, og at å bruke det ekskluderer norske minoriteter. Jeg håper vel kanskje at flagget kan representere ett statsborgerlig fellesskap – med plass til mange kulturer.

Derfor tenker jeg at dette er annerledes enn sari-saken i fjor. Bunaden er et «kulturnorskt» symbol, mens flagget er (eller bør være) et «statsnorskt» symbol. Derfor syns jeg bildet av en 17. mai-komitéleder i Sandefjord med sari og norsk flagg er et symbol på en positiv utvidelse av det norske. Bildet av et 17. mai tog der alle går med flagget til landet besteforeldrene ble født i, blir derimot et symbol på et trangt bilde av norskhet, der minoriteter enten ikke ønsker å være med i, eller ikke får lov til å være med, i det norske. Hvis Norge er flerkulturelt, så kan mange kulturer samle seg om det norske. Hvis ikke er det ikke snakk om flerkulturelt, men parallelle en-kulturer.

Når det er sagt, så blir dette veldig vanskelig når det kommer til sanksjoner. Plutselig så blir det en test: er du norsk nok? Da blir min visjon om et inkluderende norsk symbol plutselig det motsatte, ett assimileringspress. Det er vel dette som kommer frem fra komiteen og Fabian Stang i Oslo. De oppfordrer til Norske flagg, men kommer ikke til å gripe inn mot andre flagg.

Det er også forskjell på gjester og minoriteter. Jeg husker jeg hadde besøk fra en Sør-Afrikansk venn. Han syns det var naturlig å bli med på feiringen, og ropte hurra mens han veivet med et stort Sør-Afrikansk flagg. Det syns jeg var et positivt bidrag. Han skulle være et par måneder i Norge på utveksling, og hadde ingen planer om norsk identitet eller statsborgerskap. Det ville vært smålig og mutt og mot 17.mai-festens gode stemning om noen hadde stanset han og bedt ham fjerne det Sør-Afrikanske flagget. At det skal være respektløst å feire med et flagg som sannsynligvis betyr mye for den som vifter med det, skjønner jeg ikke. Min venn viftet med Sør-Afrikas flagg for å feire det Norge han besøkte, ikke for å kuppe 17. mai slik at det skulle handle om Sør-Afrika.

Men altså – la det norske flagget bli et symbol for alle som er norske!

Reklamer

This is a short follow-up to my post about bad academic writing. As a response to my post, Guru suggested that bad writing was also caused by academics mainly thinking of the editor of journals as their reader, and does just the minimal to get above these rather shoddy standards.

I think the element of writing for the editor is certainly important, but I don’t think it causes laziness. For me, writing for an editor is still «writing upwards» – trying to impress and show how scholarly I am. In other words, I write for status rather than explanation.

The other aspect I wanted to bring forward is a paradox brought forward by globalisation in universities. I held a presentation for my fellow PhD candidates, an international bunch. I tried to speak in what I thought was an accessible, everyday tone. However, the response from several of the non-native speakers was that this made it more difficult to follow – the jargon of sociology was much more familiar to overseas sociologists than my attempts at presenting in non-academic english. Not surprising when you think about it, but a bit of a Catch-22…

Jeg har nettopp lest Magnus Marsdals bok «FrP-koden» – og jeg synes den er glimrende. Rett og slett. Velskrevet (selv om jeg blir litt irritert over korthugde setninger), drivende – Marsdal klarer kunsten aa vaere analytisk og virkelighetsnaer paa samme tid.

(mer…)

Just watched a film called «Shooting Dogs» – a BBC film about the genocide in Rwanda. I don´t know how to react really. I´ve seen it before in movies. I´ve seen it on the news. I´ve even heard personal survival stories from classmates. But I want to forget it every time. I want to forget the outrageous evil we humans are capable of. I want to forget the uselessness of the United Nations. I want to forget the rampant racism that decides what is important and what isn´t, who is important enough to live and who isn´t. And it is blatantly about skin colour.

I’m even going to add a little anger on the fact that we (we? who are we? a lot of people, I fear…) need white heroes to watch the film (thank you Hotel Rwanda for at least trying something else).

Meanwhile, in Darfur…

Det tar litt av på lykkefronten her. Sosionautene skriver litt om det her, og egoisten skriver om det her. Jeg kjøpte altså en bok av Richard Laynard som het «happiness» rett og slett. En av hans kjepphester, er at det ikke finnes noen typer lykke som er ekte, mens andre typer lykke er feik. Føler du lykke, så er det ekte lykke.

Jeg synes rett og slett det er litt frigjørende at kortvarig lykke ikke er det samme som falsk lykke – iPod-lykken som kommer fra å ha kjøpt en ny dings er ikke feik, men vær forberedt på at lykkefølelsen går over etterhvert som iPod går fra «spennende luksus» til «grunnleggende menneskerettighet.» Derimot er det noen ting som sørger for at lykke blir varig. Her dukker de vanlige, vise tankene opp: vennskap, relasjoner, familie, nettverk etc.

Det er nok en fare for at det gode liv ser relativt kjedelig ut fra utsiden…

Jeg er forpliktet til å være glad i firefeltsmodeller, det er en sosiologi-greie. Sorry. Men det er jo ganske interessant til tider, da!  Jeg møter ofte eldre folk som sier at med visdommen kommer roen og tilfredsheten. Jeg vil vel forsåvidt slå et slag for ekstasen også, men det er sikkert fordi jeg er så grunn. Men ta en titt:

Lykke og hyper

Ojoj, så mistet jeg passet mitt i Coventry! Plagsomt, og nok et ledd i å bli en distré akademikersullik.  Men jeg troppet opp på Stanstead allikevel, med kjekt bilde på førerkortet mitt (nitten år og uten viker!), og de smiler og vinker meg inn på flyet.

Det er tydelig at skjegget mitt ikke er truende nok!

Når det er sagt, så er jo også Storbritannia det eneste Europeiske landet (omtrent) jeg trenger pass for å komme inn i. Hvis vi tror at invandringshysteri tar av her, så er det ikke noe mindre av det i England. Forskjellen, kanskje, er at i tillegg til ny innvandring har England eldre minoriteter – og byer som London, som virkelig er internasjonale.

Rødt skjegg er ikke lenger skummelt i grensekryssing. Vikingtiden er over, gitt!