Hovedargumentasjonen jeg har hørt for å bare ha norske, samiske og FN-flagg, er at “i dag skal vi fokusere på det norske.” Eller: “Kan ikke de la oss feire vår dag i fred?” Og da merker jeg at jeg får lyst til å ta motsatt standpunkt, av ren trass.

Det jeg derimot vil si, er at det er trist om flagget ikke representerer alle som bor i Norge. Det er trist om det blir akseptert at det røde, hvite og blå er “norskingenes” symbol, og at å bruke det ekskluderer norske minoriteter. Jeg håper vel kanskje at flagget kan representere ett statsborgerlig fellesskap – med plass til mange kulturer.

Derfor tenker jeg at dette er annerledes enn sari-saken i fjor. Bunaden er et “kulturnorskt” symbol, mens flagget er (eller bør være) et “statsnorskt” symbol. Derfor syns jeg bildet av en 17. mai-komitéleder i Sandefjord med sari og norsk flagg er et symbol på en positiv utvidelse av det norske. Bildet av et 17. mai tog der alle går med flagget til landet besteforeldrene ble født i, blir derimot et symbol på et trangt bilde av norskhet, der minoriteter enten ikke ønsker å være med i, eller ikke får lov til å være med, i det norske. Hvis Norge er flerkulturelt, så kan mange kulturer samle seg om det norske. Hvis ikke er det ikke snakk om flerkulturelt, men parallelle en-kulturer.

Når det er sagt, så blir dette veldig vanskelig når det kommer til sanksjoner. Plutselig så blir det en test: er du norsk nok? Da blir min visjon om et inkluderende norsk symbol plutselig det motsatte, ett assimileringspress. Det er vel dette som kommer frem fra komiteen og Fabian Stang i Oslo. De oppfordrer til Norske flagg, men kommer ikke til å gripe inn mot andre flagg.

Det er også forskjell på gjester og minoriteter. Jeg husker jeg hadde besøk fra en Sør-Afrikansk venn. Han syns det var naturlig å bli med på feiringen, og ropte hurra mens han veivet med et stort Sør-Afrikansk flagg. Det syns jeg var et positivt bidrag. Han skulle være et par måneder i Norge på utveksling, og hadde ingen planer om norsk identitet eller statsborgerskap. Det ville vært smålig og mutt og mot 17.mai-festens gode stemning om noen hadde stanset han og bedt ham fjerne det Sør-Afrikanske flagget. At det skal være respektløst å feire med et flagg som sannsynligvis betyr mye for den som vifter med det, skjønner jeg ikke. Min venn viftet med Sør-Afrikas flagg for å feire det Norge han besøkte, ikke for å kuppe 17. mai slik at det skulle handle om Sør-Afrika.

Men altså – la det norske flagget bli et symbol for alle som er norske!

I think the element of writing for the editor is certainly important, but I don’t think it causes laziness. For me, writing for an editor is still “writing upwards” – trying to impress and show how scholarly I am. In other words, I write for status rather than explanation.

The other aspect I wanted to bring forward is a paradox brought forward by globalisation in universities. I held a presentation for my fellow PhD candidates, an international bunch. I tried to speak in what I thought was an accessible, everyday tone. However, the response from several of the non-native speakers was that this made it more difficult to follow – the jargon of sociology was much more familiar to overseas sociologists than my attempts at presenting in non-academic english. Not surprising when you think about it, but a bit of a Catch-22…

Marsdal lurer paa hvorfor den tradisjonelle arbeiderklassen i saa stor grad stemmer FrP, et parti som tilsynelatende har en politikk som ikke tjener arbeideres interesser. Svaret er, kort oppsummert, at venstresiden har sluttet aa snakke om oekonomi, og dermed har politikk blitt verdikamp, ikke interessekamp. FrP har vaert flinke til aa spille paa kulturelle motsetninger mellom “hoey” og “lav,” mens de har gjemt oekonomiske interessemotsetningen mellom rike og fattige.

Jeg tror analysen er god, og jeg fikk en hel haug med tanker og utfordringer naar jeg leste.

1) Jeg ble minnet om viktigheten av medbestemmelse og innflytelse over egne valg. Mye av det jeg saa i forhold til ansvarsfoelelse, entusiasme og personlig utvikling i Changemakers lokalgrupper, var naar folks egne initiativer ble til virkelighet, og ble sett, hoert og tatt paa alvor. Deltakerdemokrati i lokal og paa arbeidsplasser tror jeg kan vaere en motvekt til en avmaktsfoelelse som Marsdal beskriver godt.

2) Faa oekonomien tilbake i politikken! Hvis nasjonalstaten skal ha en rolle i styringen av folks liv, boer det vaere her! Hvis viktige politiske avgjoerelser som direkte angaar folks levekaar tas i stortinget, saa blir ogsaa folk knyttet til Norge som politisk prosjekt. Naa er det stadig faerre oekonomisk tunge avgjoerelser som tas paa loevebakken. Hva skal politikerne da styre gjennom? Jo, de forsoeer aa styre gjennom aa forme hodene til folk i Norge. Dermed gjoer de (og kanskje AP er de vaerste synderne her…) nasjonal tilhoerighet til et verdi- og kulturprosjekt, ikke til en politisk kamparena. Gudmund Haernes sa dette direkte en gang paa nittitallet, noe saann som at “naa er det ikke lenger om aa gjoere aa forandre basis, vi politikere maa proeve aa forme overbygningen.” I gamle Marx’ ord er “basis” enkelt sagt de oekonomiske forholdene i samfunnet, mens overbygningen er ideene som raader i samfunnet.

Naar det er sagt, saa har jeg lyst til aa komme med en mulig innvending her. Marsdals tone og analytiske innfallsvinkel gjoer det veldig lett aa snakke om “interesser.” De rike, eller eliten, tenkte strategisk naar de “tok oekonomien av det politiske bordet.” Med de analytiske brillene Marsdal har paa seg, skjoenner jeg hvor han vil. Jeg tror ogsaa han kan ha rett i at naar tunge oekonomiske spoersmaall forsvant fra stortingssalen saa banet det veien for hoeyrepopulisme over hele Europa. Problemet er: kanskje liberalistene har rett? Kanskje Norsk oekonomi, og forholdene for Norsk arbeiderklasse, hadde vaert enda daarligere hvis Norge hadde hatt en proteksjonistisk politikk? Alle avgjoerelser blir elitestrategi, ingen avgjoerelser tvingende noedvendigheter.

3) Vi maa faa bort Godhetstyranniet i Norsk politikk! Det maa blir mulig aa kjempe for egne interesser i politikken igjen! Slik det er naa, er det de som er veldigdig snilles mot de svake andre som faar plassen som kongen paa haugen i det norske politiske spillet. Hvis det er et problem i Soria Moria regjeringen, saa er det at det ser ut som et veldighetsprosjekt!

Igjen - en innvending… Middelklasseprinsipper er ikke falske, de er inderlige! Jeg TROR paa antirasisme, jeg synes klima er saa viktig at det ikke kan overdrives! Det faktum at nettopp JEG mener dette, at jeg har de foreldrene jeg har, og at mange andre fra samme bakgrunn tenker som meg, innebaerer ikke at jeg tar feil! En forklaring er ikke det samme som et motargument. Dette er vel egentlig ikke en kritikk av Marsdal, flere steder i boka ser det ut til at dette er et standpunkt ikke saa langt unna hans eget.

Det er sikkert mange som vil synes han bruker Bourdieu slapt og nyansefattig, men det synes ikke jeg. Tvert imot viser han styrken i gode analyseredskaper – nyansert tenkning kan foere til unyanserte svar. Marsdal har som regel irritert meg litt foer. Men denne gangen overbeviser han! En glimrende bok!

I’m even going to add a little anger on the fact that we (we? who are we? a lot of people, I fear…) need white heroes to watch the film (thank you Hotel Rwanda for at least trying something else).

Meanwhile, in Darfur…

Jeg synes rett og slett det er litt frigjørende at kortvarig lykke ikke er det samme som falsk lykke – iPod-lykken som kommer fra å ha kjøpt en ny dings er ikke feik, men vær forberedt på at lykkefølelsen går over etterhvert som iPod går fra “spennende luksus” til “grunnleggende menneskerettighet.” Derimot er det noen ting som sørger for at lykke blir varig. Her dukker de vanlige, vise tankene opp: vennskap, relasjoner, familie, nettverk etc.

Det er nok en fare for at det gode liv ser relativt kjedelig ut fra utsiden…

Det er tydelig at skjegget mitt ikke er truende nok!

Når det er sagt, så er jo også Storbritannia det eneste Europeiske landet (omtrent) jeg trenger pass for å komme inn i. Hvis vi tror at invandringshysteri tar av her, så er det ikke noe mindre av det i England. Forskjellen, kanskje, er at i tillegg til ny innvandring har England eldre minoriteter – og byer som London, som virkelig er internasjonale.

Rødt skjegg er ikke lenger skummelt i grensekryssing. Vikingtiden er over, gitt!

Hvis noen har gode ideer for utflukter og dagsturer fra Oslo, tar jeg i mot tips!

Basically, it shows how real people (not just puppet evil-doers) could and can become skinheads. I really liked the way it showed that the style and the “look” of rebels was only connected to the racist idiocy at a later stage in the movie.

As a friend said: “Well, it didn´t really tell my anything I didn´t know already.” And this is true, I´ve heard about class and poverty in Thatcher´s 80s. But it is different to see it! And with good actors as well! Well worth it!

However, stop reading what I have to say about it, and start reading what Milena has to say about it. Her associations to an Eastern European setting are really interesting!

This is me waving shallowness in the air and shouting “hooray!” but, seriously, I get a lot more out of hollywoods treatment of human loss and betrayal than I did of the Royal Shakespear Companies.